Isabell Pettersen Vikan

Jeg er 18 år gammel, midt imellom vidregående og studier og på god vei når det gjelder å flytte hjemmefra. Med andre ord er det nærmest en selfølge at penger ikke er noe jeg svømmer i. Jeg er ikke alene - det er en grunn til at begrepet "fattig student" ofte blir brukt. Og desverre for meg, liker jeg å gå på byen.

Byen er en dyr plass å gå på, ja, man trenger ikke kjøpe alkohol for at kostnadene med en god bytur med jentegjengen skal komme opp i noen hundrelapper. Alle 18årsplassene tar inngangspenger, du blir gjerne småsulten og sist men ikke minst - du skal jo hjem en gang. Det er nettopp den sistnevnte som inspirerte meg til endelig finne skrivelysten igjen - hvordan komme seg hjem fra byen? Realistisk sett vet jeg alternativene, jeg vet hvordan vi unge kommer oss hjem fra byen. Ser man bort ifra nattbussen, har man to tilbud - du kan gå hjem eller du kan kjøre "pirattaxi". Å gå hjem alene når du er 18 år gammel jente som bor i Tromsdalen er ikke akkurat et alternativ du sikter etter. Pirattaxi er heller ikke noe jeg sikter etter. For oss unge er det vanlig å ringe en kompis (eller en venn av en venn av en venn) som kan plukke deg opp å kjøre deg hjem - mot penger såklart. Det er ikke bare ulovlig, men ikke særlig trygt heller. Taxi er uaktuelt - den 100 lappen i forskjell har mye å si. 

Men i Tromsø har vi en fin ordning som kalles nattugla. Nattugla er byens nattbuss som går fredag og lørdag kl 01.30, 02.30 og 03.30. Jeg kommer meg hjem med denne bussen for 55 kroner, noe jeg egentlig må regne med når jeg skal hjem fra byen. Tilbudet er i alle fall midt i blinken og det er brukt av mange - noe som er tydelig når den alltid er stappfull. Jeg føler meg trygg på nattugla. Jeg slipper å gå og jeg slipper å sitte på en 18åring som nettopp har fått lappen. Problemet er bare det at dette tilbudet nå blir nedlagt. Det går mange rykter rundt om når den blir nedlagt, men den kommer til å bli nedlagt. 

Dette går bare ikke. Et nattbusstilbud bidrar til et tryggere lokalsamfunn, særlig for unge. Et tilbud som dette skal ikke legges ned, snarere tvert i mot skal det utvides. Cominor og Magnar Nilssen prioriterer feil, ikke legg ned nattbussen min!

Isabell Pettersen Vikan

Eventen "JA til leksefri skoler i Norge" har i skrivende stund nådd 62 066 medlemmer. Altså 62 066 mennesker som er i mot lekser. Interessant.

Når jeg titter litt lengre ned på både kommentarer og folk som står oppført som "deltar", blir jeg ikke særlig overrasket. Gjennomsnittalderen er rundt 12 og kommentarene er usaklige, men vitner om at mange ikke tenker på konsekvensene av å kutte ut lekser. Vi finner elever nede i barneskolealderen som syns skoledagene er for lange OG man burde kutte ut lekser. Så finner vi de av dem som hater skolen, de som sier at de ikke gidder å jobbe, de som gir seg blanke F. Dette er bekymringsverdig, men det verste er at de sistenevnte faktisk får positiv annerkjennelse på sine kommentarer og innlegg. Det er rett og slett dritkult på gi faen i skolen, og de skoleflinke blir omtalt som "nerder", dette er noe jeg selv husker veldig godt fra barneskolen. Det var nerder og det var "de kule", de kule ga som oftest faen. Dette er noe jeg mener er et av de største problemene i norsk skole, nemlig at flinke elever blir satt i bås og assosiert med noe negativt. Er det rart at 1 av 5 går ut av grunnskolen uten å kunne lese og skrive skikkelig når man blir uglesett for å være flink? Nei. Løsningen her ligger i nivåinndeling, rett å slett tilpasset undervisning. Nei, kjære sosialister, det er ikke negativt at de flink ikke blir holdt tilbake fordi de er flinke. Og det er ikke negativt man tilrettelegger for hele klasser med elever som trenger eksta hjelp for å klare seg gjennom sin skolegang.

Men fremdeles må det nevnes at det er 23 906 mennesker som ikke støtter gruppa, og her er gjennomsnittalderen noe høyere. Det er fint å se at vi senere i livet blir litt etterpåkloke og innrømmer at lekser overhodet ikke var så dumt. Jeg har også forhørt meg blandt medelever, der mange støtter mitt syn, lekser er en bra ting. For oss på videregående er det nemlig uaktuelt med lengre skoledager, og da å kutte ut lekser vil bety å kutte ned på undervisningen. I Norge er vi så absolutt ikke i en posisjon til å kutte ned på undervisning, når land som Polen er bedre enn oss på skole! En annen ting som er viktig å nevne er høyere utdanning. Ja, lekser handler om å kunne jobbe selvstendig hjemme. Har man ikke disse vanene med seg fra tidligere skolegang er det intet annet å gjøre enn å virkelig ønske dem lykke til i høyere utdanning, for det vil de trenge.

Det er prinsipielt i Høyre at det skal lønne seg å være flink, man skal ikke blir uglesett for å gjøre det bra. Det er nemlig ikke bare å barneskolen vi finner disse fordommene mot de flinke, men vi finner dem også forøvrig i samfunnet. "De rike" er slemme. Er dette fordommer skapt av norsk venstreside, eller er det noe naturlig som henger i oss fra barneskolen av? Holdninger som disse bidrar ikke til vekst, men heller det motsatte.

Ja til lekser i den norske skolen!

Isabell Pettersen Vikan

ps. min rettsskriving i dette innlegget er et direkte bevis på at vi trenger lekser, gjerne mer

"Jeg skal begynne å blogge igjen, men nå skal jeg skrive superseriøst og politisk"

As if. Joda, jeg kan masse, det er ikke det som er problemet. Problemet er presset, jeg får noia med en gang jeg tenker på å skrive noe som noen kan være uenige i. Hvorfor? Jeg elsker jo å være uenig med folk i virkeligheten, men med en gang det kommer i bloggform blir det skummelt. Joda, politikk er jo skummelt, slik skal det være. Det gir deg utfordringer og erfaringer du tar med deg resten av livet. Politikk er fantastisk. Men det er dog så masete når du føler at du må mene noe om hver eneste stein i fjæra. Men, det var jo ikke det jeg skulle skrive om.

Lærern har gitt oss i oppgave å skrive et essay med tittelen "Hvordan skape fred?". Hah, som om politikk-klassen min har svaret på det. Det bringer meg over på enhetsskolens fantastiske egenskaper når det kommer til å male verden i svart-hvitt. Fordi det er nemlig skolen jeg skal skrive om nå. Den derre skolen vi alle har gått på. Du merker ikke noe særlig til det når du sitter som uvitende 1. klassing, uten noe særlig politisk kompetanse, i en samfunnsfagtime på videregående. Men i det sekundet du får peiling, merker du det. Ja, i fjor merket jeg det så mye i sosiologiboka at jeg rett og slett ga f. i hele pugginga. Jeg snakker selfølgelig om våre akk så sosialistiske skolebøker. De kunne likesågodt kopiert SVs partiprogram og gitt oss det, så ille er enkelte av kapitlene i samfunnsfagbøkene. Og ja, jeg blir frustert. I min historiebok snakkes det også veldig varmt om sosialismen, og spesielt kommunismen. Karl Marx var et geni lærer vi. Og Stalin gjorde ikke så veldig mye galt, og han snakkes det ikke noe særlig om uansett. Mao er nevnt i ca. en setning og han gjorde i hvert fall ingenting galt. I følge historieboka da vi hvert fall.

Skolebøker skal være nøytrale, det er et enkelt krav som burde stilles til forfatterne. Men nevnes det i media? Debatteres det høylytt som alle andre ting gjør her i samfunnet? Nei. Jeg hører kun denne klagingen fra politisk aktiv ungdom, ja særlig oss på høyresiden. Og det virker som vi slutter å bry oss om dette tema i det sekundet vi slutter på skolen. Trist i grunn. Så, seriøst. Slutt å være blind, og slutt med denne forbanna masseproduksjonen av sosialister! Jeg gidder ikke mere, og starter snart å skrive min egen jævla politikk-, samfunnsfag- og historiebok. Over og ut!

Alle, absolutt alle vil snakke om sine egne interesser. Det faller oss rett og slett naturlig å prate om det som opptar oss mest. Men det er også knyttet forventninger til hvilke interesser en person skal ha. Er du blond, 17 år og bryr deg om hvordan du ser ut og hva du går kledd i, forventer verden at interessene dine skal peke i retning av shopping, mote og sminke. Når du da åpner kjeften og vil diskutere utfordringer ved dagens samfunn eller Brasils laguttak til neste VM-kamp vil du alltid sjokkere noen.

For min del liker jeg å sjokkere, jeg elsker å bryte med det som er forventet av meg. Jeg får ofte høre at min personlighet ikke passer til mitt utseende, min "jentegjeng" osv. Akkurat det gjør meg ingenting, fordi jeg trives der jeg er. Men problemet her er at jeg ofte blir bedt om å tie om det jeg har lyst til å snakke om.

Oppnår man noe har man selfølgelig lyst til å dele det med sine nærmeste, men hva da hvis dine nærmeste ikke vil lytte? Jeg fikk igjennom et endringsforslag på Høyres Landsmøte, jeg ble kåret til ukas dust av RU. I mine 17 år gamle øyne er det å oppnå noe, men kun et fåtall av mine nærmeste orket å høre, nettopp fordi jeg snakket om noe utenfor deres intressefelt. Verken politikk eller fotball hører hjemme i mine gjenger, hva gjør man da? Selfølgelig vil jeg tenke at "nå har jeg hørt dere snakke om sminke i et par timer, nå skal dere pokker ta høre at jeg snakker i 5 minutter om alt regjeringen gjør galt". Men sånt kan det ikke være heller. Det er synd, men slik er det.

I går ble jeg bedt i bursdagsvorsh, og verten sa "men hvis du snakker om politikk kommer jeg til å kaste deg ut". Da har det gått for langt.

Isabell Pettersen Vikan

Tenkte jeg kunne slenge den ut her siden mange spør om link, og ja, jeg er forbanna nervøs hvis det skulle være tvil.

Det er ikke for å skryte, men jeg er kåret til ukas dust av Rød Ungdom, jeg takket og bukker! Det er nemlig ikke ansett som noe negativt, fordi hvis RU er så uenige med deg, vet du at du har gjort noe riktig.

Innlegget skrevet av Leder i Rød ungdom, Ivar Aastebøl, har fått tittelen "hjerteløst og hjernedødt". I det innlegget blir jeg omtalt med så varme ord at jeg blir så stolt at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg. Har ventet mye på kritikken fra venstresiden, ja, begynte nesten å miste håpet, men det er bra det kommer! Etter å ha sett tittelen på innlegget må jeg jo bare spørre, hvem er egentlig hjerteløs og hjernedød? Er det Rød Ungdom som klager seg skakk på Oslo Freedom Forum som kjemper for menneskerettigheter eller er det Unge Høyre som vil åpne for midlertidige ansettelser?

Og hvis man ser på hvem som tidlige har motatt denne utmerkelsen, ser man at jeg ikke er i noe dårlig selskap. Blandt annet Barack Obama, Oslo Freedom Forum, andre unge høyre politikere, prinsesse Märtha, hele Høyre, Earth Hour, Erna Solberg, Erling Lae, Kong Harald med flere...

Nå kryper ukas dust i et hull i bakken med mattebøkene sine, skal nemlig opp i matte skriftlig eksamen neste onsdag, jippi!

Isabell Pettersen Vikan

"SV vil jo bare satse på frukt og grønt i skolen, men har dere sett frukten vi får? Bananene er så brune at FRP vil sende dem ut av landet" - Johannes Utvåg

Utrolig artig sitat det der, viser at man kan tulle litt i politikken også, selv om det ligger en liten sannhet i den der. Ofte spør folk meg hvorfor jeg meldte meg inn i Unge Høyre, og etter litt etterforskning har jeg funnet ut hva som tente meg. Det første jeg lærte om politikk var de politiske ideologiene, kunne man virkelig være liberalkonservativ? Jo, det kunne man, og jeg har lært mer og mer om hvordan de to ideologiene kan kombineres. Clemet har jo sagt "liberalisme og konservatisme er som gin og tonic, ille hver for seg, men sammen er de dynamitt". Det stemmer bra!

Men det var skole jeg skulle snakke om ja, fordi det var nemlig skolepolitikken som 9.mars 2009 fikk meg til å pelle meg inn på ungehoyre.no og melde meg inn. Saker som "ja til valgfritt sidemål", tilpasset undervisning og fritt skolevalg fikk meg interessert. Jeg hadde egentlig aldri tenkt at man faktisk kunne gjøre noe med det, selv om tanken bak mitt politiske engasjement var "man kan ikke sitte i ro med bena på bordet og klage på samfunnet når man ikke gjør noe for å bedre det". Godt poeng syntes jeg, og en god grunn til å engasjere seg.

I det siste har jeg også tenkt mye på kapitalisme, man hører sjelden noe positivt om det ordet. Man hører gjerne at kapitalister er slemme, da spør jeg: er de slemme fordi de har lykkes? Jeg har i det siste hørt mye på Jim Rohn, og jeg syntes alle sosialister og tvilende burde høre på han. Han beskriver kapitalismen på en så sann og fantastisk måte at jeg virkelig lurer på hvor alle disse sosialistene kommer fra.

Jeg tror på indivitet, jeg har trua på at indivitet klarer å ta egne valg. Setningen "man kan ikke regulere seg til det perfekte samfunn" har jeg hørt mye i det siste, ja, man kan ikke det. Det er ikke staten som har bygd landet, det er folket, det er gründere med ambisjoner og vilje til å bidra, det er individer som har bidratt på forskjellige måter til å gjøre Norge til verdens beste land å bo i.

Jeg har på mine 17 år (merk egentlig de 4-5 siste) gjort mye dumt, men jeg har også gjort noe bra. Og det beste valget jeg har tatt hittil var da jeg bestemte meg for å melde meg inn i Unge Høyre. Jeg har lært masse om det meste, jeg har funnet noe meningsfylt å fylle dagene med og jeg har blitt mer amibisiøs når det gjelder framtiden. Og jeg har ikke minst fått bedre selvtillit. For et år siden kunne jeg gå i flere dager og grue meg til å holde et fremlegg for klassen, og i helga snakket jeg på talerstolen på Høyres landsmøte, det sier litt!

Derfor er jeg fremdeles med i Unge Høyre, og her blir jeg nok en stund!


fra min første skolering i Unge Høyre

Isabell Pettersen Vikan

http://www.nordlys.no/nyheter/article5109987.ece jippi!

Bildene sannsyligvis tatt av Åge Bjørnsen og Benjamin Grønvold++


Etter delegatmøtet på høyres hus



Hele Unge Høyre delegasjonen



Lunsjseminar om integrering



Jeg står på talerstolen og prøver å få landsmøtet til å støtte endringsforslaget mitt



Venter i spenning...


Jeg stemmer for "ja til midlertidige ansettelser" som ble støttet


Votering

Isabell Pettersen Vikan

Nå har jeg nettopp kommet hjem fra mitt aller første landsmøte, det er nå jeg virkelig ser på meg selv som en ungdomspolitiker, selv om jeg har vært medlem av unge høyre i litt over et år. Landsmøtet var både lærerikt, spennede og utrolig interessant. Stemningen i salen var god og viste tydelig preg av de gode målingene høyre seiler på for tiden.

Både DLD-debatten og foreldrepermisjons-debatten fikk meg til å bli noe overengasjert fra min trygge plass på 3.rad. Men det jeg kommer til å huske best er debatten om innvandring og integrering, fordi jeg deltok i denne selv. Jeg brukte uken før LM på å forberede meg på å snakke om hvordan man kunne få flere innvandrere ut i arbeid. Arbeid er nøkkelen til integrering! I resolusjonen "mangfold og personlig ansvar" syntes jeg det manglet et viktig kulepunkt, nemlig "åpne for midlertidige ansettelser". Jeg og Suzanne Nedrum skrev derfor et endringsforslag som jeg måtte redegjøre for, på talerstolen. Resolusjonskomiteen foreslo å avvise endringsforslaget men etter en votering ble det allikevel støttet. Og for de to yngste på landsmøtet var det kanskje det beste som kunne skje oss. Det viser hvor mye innflytelse to 17åringer kan ha i politikken, og det er utelukkende positivt.

Jeg husker nå ingenting av mitt første innlegg noen sinne, selv om det var i går. Der og da virket det som om jeg var i en slags transe da jeg sto på talerstolen og prøvde å få landsmøtet til å støtte endringsforslaget, men jeg fikk i alle fall et adrenalinkick som varte til langt utpå dagen. At jeg etterpå fikk skryt av politikere som har vært i gamet lenge motiverer meg til å bli enda mer engasjert i politikkens verden.

Innlegget jeg holdt kommer sannsynligvis på you tube i løpet av uken, og blir kanskje lagt ut på bloggen.



Isabell Pettersen Vikan